Av en eller annen grunn trodde jeg at når jeg først kom igang med fransken så ville jeg ikke være så dårlig. Jeg tenkte at siden jeg forstod et og annet ord når jeg var inne på franske nettsider måtte det bety at jeg hadde det i meg.
Den gang ei.
I første time på franskkurset ble vi presentert for en test som skulle bestemme hvilket nivå de nye elevene var på. Jeg har aldri følt meg så dum som da jeg tok frem blyanten for å fylle inn bøyningene av forskjellige verb i alle verdens former. Jeg hadde jo ikke trengt å ta frem noen blyant, det sto jo nøyaktig like mye på arket før og etter prøven.
Den muntlige delen var om mulig enda verre. De andre lirte av seg den ene franske glosen etter den andre som om det var den mest naturlige tingen i verden, mens jeg prøvde å gjemme meg under pulten. Det funket ikke å gjemme seg, men etter et par oui og non, skjønte læreren at jeg kanskje ikke var den skarpeste skjeia i skapet, og gikk videre til neste.
Resten av dagen gikk overraskende nok greit, da det viste seg at det fantes flere på skolen som var på mitt nivå. Da alle de flinke ble geleidet til andre klasserom, kom alle de andre evneveike studentene inn til meg. Vi utgjorde et flott team resten av dagen, før vi sa takk for i dag 12:30 og dro til stranda.